Fra et moderne fartøybesøk tok jeg tidsmaskinen tilbake til 1914 for å besøke et av de vakreste seilskipene jeg har sett. Ombord møtte jeg skipssersjant Daniel som tok meg med til byssa hvor jeg møtte en herlig gjeng sjømenn. Unge sådan, med tydelig preg av livet ombord. Litt olje i ansiktet, grove arbeidshender og lure smil. Med med sigaretten i den ene hånden og kaffekoppen i den andre fikk jeg en liten omvisning på skipet.

Statsraad Lemhkuhl er eid av en stiftelse, med Forsvaret bruker henne til tokt for kadettene ved Sjøkrigsskolen. I løpet av det første året ved Sjøkrigsskolen er de ute på skipet i nesten tre måneder, på et tolk kalt Øvelse Magellan. Toktet har til hensikt å trene kadettene i gruppeutvikling, sjømannskap og lederskap i et maritimt miljø, under utfordrende forhold. Tenk på det, da. Gå på skole ute på havet, i tre måneder. Det må jo være en fantastisk måte å lære på! I tillegg går toktet langt utenfor Norges grenser siden kadettene faktisk seiler helt til USA.

Gutta jeg møtte ombord er sivilt ansatt, og arbeider hele året. Under vintermånedene de ligger de kai i Bergen, brukes tiden til å vedlikeholde skipet. Det er mye som skal klargjøres før de er klare for å begynne å seile igjen. Skipet er gammelt, og i en moderne tid stilles det høye krav til sikkerhet ombord. Så selv om det ikke ser så vakkert ut, henger de oransje livbåtene klare på dekk hvis det skulle være nødvendig. Mannskapet bor i lugarer på skipet, og når kadettene er på tokt sover de i hengekøyer under dekk. Det måtte selvfølgelig jeg teste, og lurte fælt på hvordan jeg skulle komme meg oppi ..

Herlig! Jeg fikk det til etterhvert altså, jeg lover. Men som landkrabben jeg er, er hele sjømannsuniverset fortsatt en gåte for meg. Utrolig fascinerende å være på besøk, og siden jeg har blitt invitert tilbake både en og to ganger skal vi ikke se bort i fra at det blir litt mer sjøkvinne av meg også!