Det var en gang en jente som en stund hadde fundert på om Forsvaret var noe for henne. Etter nøye gjennomtekning, et par fag på universitetet og en reise rundt halve jorden senere tok hun opp telefonen, og sa “hei, øh .. jeg vil gjerne verve meg jeg. Er det det heter?” Nysgjerrig av natur dro hun til nærmeste militærleir, med rosa neglelakk og bustete hår. De litt mer erfarne lo av måten hun holdt våpenet på. To måneder senere lå hun for første gang på en skytebane med sitt eget (som forøvrig var oppkalt etter troppsjefen).

Akkurat sånn kunne begynnelsen på mitt evetyr i Forsvaret ha startet. Og det var faktisk ikke så veldig annerledes. Etter et halvt år i Kongens klær tok jeg turen til Hærens befalskole, og grepet rundt våpnet var tryggere. Det samme var troen på meg selv.
Drømmen om en vei videre i uniform våknet, og foran meg hadde jeg måneder med hard trening ..
Og perioder med ikke så hard trening, men likevel viktig. Vi kalte det “ergonomisk pause”, tok litt bøy og tøy. Viktig å beholde den operative kvaliteten selv om vi satt en del på stol.
Lillebroren min begynte i Forsvaret nesten samtidig som meg, så dere kan jo tenke dere hvor fantastisk intern humor vi har hatt i familieselskaper gjennom året. Så internt ble det til slutt, at mamma ba oss slutte fordi vi holdt alle andre utenfor. Vi snakker ganske høyt i tillegg .. på dette bildet ler jeg av at han er så nystrøket. Jeg er den rampete av oss.
Men latteren var kortvarig, jeg ble sendt rett til Gardeleiren for å stryke litt selv. Etter noen turer der oppe skjønte jeg fort at de ikke bare var tinnsoldater, men også dyktige operative krigere.
Det har blitt en del reising i år. Da følger det selvfølgelig med å kjøpe seg en kaffe til femti kroner på flyplassen. Bare for å føle seg biittelitt feminim og overfladisk en liten stund.
Heldigvis har det dukket opp en-to-sju-ti gode venner i løpet av året som har gått. Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt, reist sammen, sovet i samme sovepose, ledd latterlig mye, funnet på sprell, hatt ti-tusen interne vitser, hjulpet hverandre, lært hverandre – ja, rett og slett gjort hverandre gode.

Sprellene våre har gjerne gått ut på å legge morsomme bilder ut på nettet for å fortelle hele verden hvor bra vi har det. Samholdet, folkens .. helt unikt. Hattene er ganske unike de også. Fine, eller hva?

Apropos unikt. Ikke ofte du får kaste granater en helt vanlig onsdag. Litt skummelt, litt bråkete, men aller mest innmari morsomt. Og ganske vanskelig å faktisk treffe. I tillegg ser man generelt ganske dust ut med hjelm på. Til dere som er nye i Forsvaret – ikke mist lua deres i leir, da må dere gå med enten loslue eller hjelm til messa og det er .. flaut.
Det endte med at jeg ikke dro på opptak til befalskolen likevel, ikke fordi jeg ikke har lyst å fortsette i Forsvaret – mest fordi det er et par andre ting jeg må prøve ut først. Uansett, et år eller fler i Forsvaret får du så mye ut av. Jeg har nevnt samholdet, og troen på seg selv. Når man mestrer så mye man kanskje aldri hadde trodd på forhånd, er det ikke så vanskelig å gjøre som på bildet under .. Reach for the stars!