Tenk at jeg fikk møte selveste forsvarsministeren før jeg dimmiterer! Gjett om jeg ble starstrucked .. eller kledelig rødme, som majoren sa.

Ja, folkens. Da nærmer det seg dimmisjonsdato, som faktisk er i morgen. Om 24 timer er uniform, adgangskort, dimmetester og papirer levert, og jeg må igjen stå opp hver morgen uten å vite hva jeg skal ha på meg. Ut av døren fra kontoret tar jeg med meg fantastiske minner, sterke vennskap, lærdom og ikke minst – troen på meg selv. Mange spør meg hva som vil skje med bloggen etter i morgen, og dessverre mine kjære leserhjerter, så er snart Soldathjerte historie for denne gang. Bloggen, i alle fall. Hjertet mitt vil nok alltid banke ekstra for Forsvaret, flagget på den høyre armen, sikkerhetspolitikk og jobben jeg har gjort. Hva jeg skal gjøre videre skal jeg fortelle dere i morgen, og for å si det sånn .. veien er ikke så veldig lang tilbake til Forsvaret. Det kommer nok ann på tilfeldighetene.

Såeh .. før jeg avslutter min nest siste dag i Kongens klær (for nå) tenkte jeg å spørre dere om noen vet om andre som blogger om sin militære hverdag? Samme om det vernepliktige eller andre – jo flere historier, jo bedre. Hvis dere gjør det så send meg en aldri så liten beskjed, så snakkes vi i morgen.

På Evjemoen er seleksjonsøvelsen godt i gang, og jeg er så imponert over aspirantenes innsats. Jeg klarer å slappe av med at jeg ikke deltar selv, og koser meg skikkelig med jobben min. I går dro jeg på løpeskoene, og tok meg en god runde i skogen. Alene i skogen .. ah, nei plutselig dukket det opp aspiranter fra ingensteds, men de var så slitne at de omtrent ikke enset meg. Vi skriver og tar bilder, og sidene på Forsvaret.no begynner å bli ganske utfyllende, så hvis du er enda mer nysgjerrig på hvordan opptaket til befalskolen egentlig foregår kan du ta en titt der. Jeg er glad for at Forsvaret letter på sløret, og ikke skal være så hemmelige hele tiden. Bedre forståelse = økt troverdighet og tillitt. Selv om det selvfølgelig er forståelig at noe er hemmelig .. litt mystikk må man ha.

Nå er arbeidsdagen i full gang, og så fort jentene på kontoret får revet seg bort fra skosalg på nettet så er det ut og jobbe. Snakkes!

Jeg er spent på hvor mange av dere som er på FOS (Forsvarets opptak- og seleksjon) som foregår akkurat nå! Som dere kanskje skjønner er jeg her, men ikke som deltaker. Jeg feiga ut for en stund siden, hvis jeg skal si det så banalt. Det har seg sånn at gjennom det siste halve året, har det dukket opp noen muligheter jeg ikke har kunnet si nei til, og som ikke kan kombineres med et år i Nord-Norge. Så da var det beinhard prioritering for unge menig Lerdal, og når sant skal sies har avgjørelsen vært skikkelig drittkjip. Spesielt når jeg likevel ble sendt til FOS for å jobbe, og se hva som skjer her .. da kjenner jeg det helt inn i hjerterota, som banker for Forsvaret. Men jeg tok et valg som jeg står for, og hvem vet – kanskje jeg bare må ta av meg uniformen litt for å kjenne på livet utenfor, savne det massemasse og dukke opp igjen litt senere. Eller kanskje det blir en annen uniform. Eller kanskje .. nei, jeg vet ikke. Riktig var det i alle fall å utsette det akkurat nå, fordi jeg etter å ha jobbet så beinhardt og tenkt så mye på det, nesten tenkte (og trente) det i hjæl. Jeg gikk rett og slett på en skikkelig smell for en måneds tid siden.

Her er det i alle fall utrolig god stemning, og masse folk som er toppmotiverte for å komme inn på en av lederutdanningene Forsvaret tilbyr. Jeg har snakket med flere som nettopp har vært ute og badet i gjørma, løst oppgaver og som opplever et kjempesamhold innad i lagene sine selv om de bare har kjent hverandre et par dager. Uniformene er ofte brune av gjørme, og det er ikke alltid like lett å se om det er jenter eller gutter som heier hverandre frem – på grunn av all skitten i ansiktet. Akkurat sånn det burde være!

Sist uke møtte rundt 1700 håpefulle på Kjevik, gjennomførte fysiske tester og intervjuer før det bar opp i felt helt på slutten av uka. 1200 fikk være med til skogen for å kjempe videre om plass ved en av befalskolene. Jeg tror de fleste opplever det som ganske tøft til tider, men de jobber som gærne for å komme videre. De bor i skogen, har begrenset med mat og søvn – og møter på fysiske og psykiske utfordringer hele tiden. Det er tredje gangen jeg er med på opptak fra sidelinja, og akkurat nå veldig rart å tenke på at jeg for bare en liten stund siden var sikker på at jeg skulle være med selv. Samtidig er det litt godt å kunne gå tilbake til kaserna, ta seg en liten løpetur før man sniker seg opp i senga for å sove. Kommer til å fortsette å blogge om FOS denne uka og neste, og etter det så har jeg litt tid til i Oslo før jeg dimmiterer (det vil si at jeg skal ta av meg den grønne uniformen, for denne gang) – så får vi se hva som skjer videre. Plan B er i alle fall iverksatt.

Og for dere som er på FOS nå og ikke kan lese dette, jeg heier aller mest på dere! GO GO GO! Og for dere som fortsatt er for unge, eller fortsatt må tenke litt så kan dere lese om hele opptaket HER!

Siste øvelse i førstegangstjenesten er gjennomført, det ble en fantastisk tur! Stilte opp på bussen onsdag morgen, for å finne ut at jeg 1. ikke kjente NOEN og 2. var eneste jente blant 40 gutter. Great. Brukte et par minutter på sutre litt over det, men så kom vi fram til skogen og ble delt inn i lag. Tok heldigvis ikke lang tid før vi var perlevenner. Fikk utdelt Glock pistol og MP-5, jeg hadde selvfølgelig med meg camelbacken, og kjørte Hær-lue for morro skyld. Første dagen gikk til glock-skyting, noe jeg var helt latterlig dårlig på, før vi fortsatte med ..

MG3! For å si det med ett ord: Hjælp. Eller bare: hurra. For et våpen! For en kraft! Jeg har fortsatt blåmerker i skulderen, og ingen fortalte meg at hver byge (hver raaaatatata, med andre ord) skulle inneholde 4-6 skudd. Blæsta på med femti jeg. Lot meg rive med, gitt.

Fikk heldigvis også til tid til håndarbeid, her sitter jeg og mater beltene med patroner. Jeg har ikke malt de røde med neglelakk nei, det er var bare sporlys-patroner igjen. På et belte er det normalt med sporlys på cirka hver femte patron så man ser hvor bygen går. Om man i det hele tatt treffer målet. Man er to mann/kvinner på MG’en sammen, hvor en skyter mens den andre finner mål og mater våpenet med ammunisjon.

Dette må jo ha vært øvelsens favoritt! Skarpskytterrifle, av typen NM-149. Guriland, så gøy vi hadde det. Våpenet er utstyrt med kikkertsikte som forstørrer 6 ganger, og kan justeres fra 100 – 800 m. Vi skøyt på en 200-meters bane, og for å si det sånn .. Jeg hadde fem treff på fem skudd. Var opptur etter at jeg ikke synes det var så lett med Glocken.

Viktig å beholde de urbane lystene i felt, så jeg hadde med meg en aldri så liten iskaffe fra Starbucks. Det var godt etter noen timer håndgranatkasting! Kveldene besto av grillings og god stemning, pussing av våpen og røverhistorier. Været var så herlig at jeg ble solbrent, og vi trengte i alle fall ikke fyringsvakt om nettene. Jeg er så glad denne øvelsen ble så fin, for nå er det ikke lenge igjen til jeg dimmiterer fra førstegangstjenesten ..

Blir spennende å se hva som skjer videre. Skal fortelle dere litt mer i morgen jeg. Da er det mandag – ny uke og nye muligheter. Favoritten!